Hvis du skal på Bokbyen i Fjærland så stikk innom første utsalget på venstre side (dei har vafler og kaffi også!), der har dei bridgebøker. Eg fant ei bok frå 1945 av Sadar Sahib som heiter Bridgenoveller 2. samling. Her er første novella i boka:

Den sorte jager

Det var i midten av april året 1940. Inne på et ensomt og avsidesliggende vann i Nordlandsfjellene sto en to-tre fly av den gjenværende norske flystyrke. I den samling av hus og hytter som lå ved vannets ene ende var der samlet et snes personer, de fleste tilhørende det norske flyvåpen, som her under en fenriks ledelse hadde laget en improvisert flyplass. Det var også noen engelske marineoffiserer, som var reddet i land under sjøkampene i Narvik og hadde funnet veien hit.

Det var snøtykke. I den lille hytten, som bar det fordringsfulle navn "messen", satt en seks-åtte herrer og spilte bridge, da døren ble åpnet og fenriken, kommandanten som han kaltes, viste seg.

"Ja, nå er de endelig kommet," sa han lettet, "de vil komme opp hit om en liten stund". Det kommandanten siktet til, var at to mann av styrken, Greggmann og Laplainen, som for tre dagar siden var sendt av sted for å møte noen engelskmenn fra den andre siden av fjellene, nå sammen med disse var vel ankommet til leiren. Greggmann og Laplainen var, fortalte kommandanten, ikke bare hans beste flyvere, men førdt og oppdratt som de var inne på de store Finnmarksvidder, var de også hans beste skiløpere og fjellfolk.

For tre dager siden var det kommet beskjed til leiren at engelskmennene var på vei. Men straks etter brøt det ut en veldig snøstorm. Greggmann og Laplainen ble da sendt av sted for å lose dem fram. Uten deres hjelp ville engelskmennene neppe ha funnet veien, føyet kommandanten til. Da de to fant dem, var engelskmennene kommet helt på avveie. "Men hvordan kunne de da bli funnet", spurte en av spillerne. "Laplainen og Greggmann", sa kommandanten, "har sin rikelige andel av den overtro som folk inne på fjellviddene gjerne har. Hva egentlig deres mystiske seremonier består i, vet jeg ikke, men de sier selv at de var helt sikre på å treffe engelskmennene der de traff dem. Å gå den sidedalen ville aldri falt noen av oss andre inn, - men er kommer våre gjester, jo."

Hva vår gamle kjenning Morryton og hans venn Harper, sjefingeniør ved en av Amerikas største flyfabrikker, hadde å gjøre ved en bortgjemt liten innsjø i Nord-Norges fjelltrakter ved vintertid med krig i landet - får vi inntil videre la bli ubesvart. Imidlertid var det tydelig at de hadde hatt en drøy påkjenning og deres lovord om de to norske hjelpere fortalte klart at de hadde vunnet deres hjerter i særlig grad. Og da en av de engelske offiserene fortalte Morryton at hans hjelpere underlig nok også var ivrige dyrkere av bridgen, ble Morrrytons interesse for sine to nye venner om mulig enda større.

Og så inntraff den sørgeligste dag i Gregganns og Laplainens flyverliv. De var gått opp med sitt beskjedne speiderfly, og var etter en dristig og glimrende manøvre for å slippe bort blitt innhentet og skutt ned av de røde ess. De røde ess, som messen hadde døpt dem på grunn av deres rødaktige farge, var to tyske bombefly som alltid opererte sammen, og daglig hadde sin rute opp og ned hoveddalen et par mil borte. De to flyvere var merkverdig nok kommet fra det med bare noen ubetydelige skrammer, som ikke engang gjorde det nødvendig å føre dem på sykelisten. Men verre var at de begge gjorde seg de bitreste bebreidelser over å ha tapt sitt fly - fly haddde fedrelandet lite nok a i forveien. Men da Harper og Morryton om ettermiddagen avla de to et besøk, må de ha hatt med seg en vidundermedisin for syke sinn, for etter den nokså langvarige visitt, var det to henrykte unge menn som takknemlig trykket deres hender.

Den samme ettermiddag avgikk der via et engelsk slagskip et langt telegram til Harpers fabrikker i Amerika og et lignende til Blaymore i London. Og så hendte det intet før leirens utkikspost en tidlig morgen meldte at et fly, sannsynligvis en jager, i stor fart nærmet seg vestfra. Og før en endelig hadde fått summet seg, landet det et fremmed, kullsvart jagerfly, og en ung flyver hoppet ut og spurte med sterk amerikansk aksent etter mr. Morryton.

Laplainens og Greggmanns ansikter skinte da de gikk rundt og betraktet dette vidunder av amerikansk teknikk. Forbauset fant de ytterst på hver av vingene innfelt i emalje i naturlig størrelse en sparto og en kløverto. Det var, sa Harper, de to giveres merker. Da dette ikke løste gåten for de to, forklarte han dem at Morryton og hans gode venn og vanlige makker Blaymore var kjente folk i bridgens erden og at de ofte blant sine venner gikk under disse navn. Fra tidligere beretninger husker kanskje leserne hvordan Blaymore og Morryton hadde fått dem.

Et par dager etter det sorte flys ankomst hendte det i messen, som i våre to flyveres sinn tente en flamme av urokkelig besluttsomhet og tro. I to dager hadde de holdt på med sitt sorte fly; sent og tidlig hadde de vært på vingene. Nå var de kommet innom messen og hadde fått et parti bridge med to av de engelske offiserene. Morryton hadde som tilskuer tatt plass bak Laplainen, men a denne et øyeblikk ble kalt ut av kommandanten, hadde Morryton tatt hans kort. Noen særlig strålende hånd var det ikke han tok opp.

4
Ingen
K 7 6 3 2
9 8 7 6 5 4 3

Kaller vi Morrytons plass Syd, var det en av de engelske offiserene som på Vest plass, etter pass hos Syd, meldte en hjerter. Greggmann som Nord meldte en spar, Øst sa to ruter og Morryton tre kløver. Vest støttet sin makker med tre ruter, Greggmann sa fire kløver og Øst meldte utgang med fire hjerter. Nå avgav Morryton den nokså forbløffende melding fire Grand. Da Vest passet sa Greggmann fem hjerter, som ble avløst av Morrytons seks kløver. Denne melding ble doblet av Vest og redoblet av Greggmann. Og så gjorde Morryton noe ganske meningsløst, - han sa syv kløver. Igjen doblet Vest, Greggmann passet, men denne gang redoblet Morryton. Laplainen, som var kommet tilbake, så bekymret på Morryton og hans hånd - nesten en Yaurborough og så en meldt og redoblet syver. Men da kløver 10 kom ut og damen falt fra Øst, vendte Morryton seg smilende til Laplainen og mente spillet måtte ansees som vunnet. Greggmann hadde lagt opp disse kortene:

E D 3 2
D 7 5 4 3
Ingen
E K kn 2

Da trumfene var tatt ut i første stikk så Morrytons to hender slik ut:

Greggmann, blindemann:
E D 3 2
Ingen
D 7 5 4 3
E kn 2

Morryton, spiller:
4
Ingen
K 7 6 3 2
9 8 7 6 5 4

og Morryton spilte vekselvis tre ganger hjerter fra bordet og tre ganger liten ruter fra egen hånd. Den tredje gangen ruter ble spilt, kom esset fra vest og ble stukket av bordets kløver 2 - Morryton hadde holdt toeren til slutt. Så ble en fjerde hjerter spilt fra bordet og trumfet, og da Morryton hadde spilt sine to siste trumfer, var de to hender slik:

Blindemann:
E D
D
-
-

Morryton:
4
-
K 7
-

Da Morryton nå spiller sin ruterkonge, må Vest enten kaste en spar eller ofre sitt hjerter ess. Vest kaster en spar, for ellers er spillet opplagt. Fra bordet kastes hjerterdame og fra Øst en ruter. Nå har Vest hjerteress tilbake og Øst har en ruter, følgelig gjør bordet to sparstikk.

Men da hjerteress i trettende stikk falt på spar 2, hendte noe merkelig. Laplainen reiste seg som i ekstase, grep Greggmann i armen og dro av sted med han gjennom hytten og ut. Man så dem i det disige måneskinnet med lange byks løpe over til sitt kvarter - Laplainen syngende en underlig vill sang fra de store vidder.

Men da de to flyvere var forsvunnet, vendte Vest seg til Morryton. "Hvordan kunne de være så sikker på å vinne spillet - det så for oss andre nokså håpløst ut." "Jeg har iakttatt Dem og Deres makker et par dager, sa Morryton, "og jeg isste at dere begge to nokså nøye fulgte de gjengse regler i meldinger og spill. Da de åpnet med en hjerter, hadde De nok omkring tre honnørstikk. Av disse kunne to være i hjerter, ett i spar og ett i ruter. Da fordelingen på mine hender var nokså ujevn, gikk jeg ut fra at også de to andre hender hadde minst en femkortfarge hver. Men da Øst støtter Deres hjertemelding, må han ha enten esset eller kongen i fargen, da han med min forutsetning ikke kan ha mere enn tre i fargen. Følgelig har De selv bare et honnørstikk i hjerter. Så kan de ha et honnørstikk i spar, men da dette ikke er esset og min makker bak Dem har meldt spar, så våger De neppe regne kongen som stikk. Deres dobling av seksmeldingen sier imidlertid at De mener å ha et kort utenfor hjerteress, som De mener er et sikkert stikk. Dette kan ikke være annet enn ruteress. Og dette kan ikke sitte mer enn tredje hos Dem, når også Øst har avgitt sin rutermelding på en femkortfarge. Jeg har da allerede etter første stikk en klar skvisposisjon uten å behøve å bekymre meg om sparkonges plass - den kunne jo også sitte hos Øst."

"Men hvordan kunne De melde fire grand og redoble syv kløver?"

"Jeg var temmelig sikker på at min makker renons i ruter etter de avgitte meldinger. Da han ikke gjentar sin sparmelding, har han neppe mere enn fire kort i fargen. Da han etter hjertermeldingen ikke kan ha mere enn fire eller fem kort i den fargen, må han ha minst fire kløver. Da jo kløverfargen var vedtatt som trumffarge, var det ikke farlig å melde fire grand, for fem kløver kan vi sikkert spille og annet vil ikke makker kunne finne på å melde, hvis han ikke har to ess. Jeg passet jo til å begynne med. Da det viste seg at makker hadde to ess, var syveren høyst sannsynlig der, hvis disse to ess var de sorte ess. At et av hans ess var kløveress var overveiende sannsynlig etter hans redobling av seks kløver. Var det annet ikke sparess men hjerteress, kunne jeg likevel kanskje vinne, hvis spar ikke kom ut straks. Litt dumdristig er det jo, men jeg mente det var en fifty, fifty sjanse.

Morryton tok de fire hender og la dem opp.

 Vest smilte. "Deres fordelingsresonnement stemmer i et hvert fall utmerket - men hvorfor brukte de ikke spørremeldinger?"

"Fordi jeg ikke liker dem, og fordi min makker som så mange andre ikke kan dem, mens jeg var sikker på at han kjente Blackwood-konvensjonen; den har jeg sett er fullt kjent her. Men hvor ble det av våre to venner?" "Ja, det får vil vel undersøke", sa Vest og Øst, og de tre dro av sted i den kolde vinternatten for å finne vakten. Av ham fikk de vite at "De to toere", som messen hadde døpt det sorte jagerfly, hadde lettet for nesten en halv time siden og var fløyet vestover.

Da det sorte flyet ved daggry landet igjen på sjøen, fant vakten, som med forundring hadde iakttatt den halsbrekkende landingen, Laplainen og Greggmann svømmende i sitt blod, bevisstløse i maskinen. Imidlertid erklærte doktoren at det vare mere blodtap og overanstrengelse enn alvorlige sår som var grunnen til deres hjelpeløse tilstand. Riktignok viste maskinen at de hadde vært i livlig kamp, men de to flyvere var det det ingen fare med - hva de mest trengte var å sove ordentlig ut.

Men hva var hendt?

Herom kunne kommandanten ved lunsjen gi beretning. Han hadde fått meddelelse fra en kommandopost ved fjordmunningen at der i nattens skinnende månelys haddde funnet sted en dramatisk luftkamp over stedet. Det kunne være vel midnatt, da flyalarm hadde gått og to rødlige bombefly hadde nærmet seg stedet. Da det plutselig satte inn en veldig ildgivning fra de to fly, hade de oppdaget en sort jager som var gått til angrep på dem. Hvor dette sorte flyet var kommet fra, og hvem det var visste ingen, men det hadde utviklet seg til den praktfulleste luftkamp noen kunne ønske å se, var meldingen derutefra. Den sorte jager hade først bragt et av de røde fly til å gå ned ved å gå like over det og ødelegge dets ene ving, og da det annet derpå flyktet, var det skutt i brand litt lenger ute i fjorden og var styrtet ned som en lysende meteor ved et lite fiskevær. Hvor den sorte jager var blitt av, visste en ikke.

Det var en underlig stemning i messen den formiddagen.

Men i sin seng lå Laplainen med sine to hender fast om Morrytons og så på ham med et blikk som en hund, tro til døden.

"Da du spilte dette spillet", sa han, "og vant, da visste jeg at de røde ess var gitt i mine hender. Tror du det var tilfeldig, slik som stikkene falt - og det var mine kort du spilte. Det var høyere makter som talte til oss om å ta vårt fly og ødelegge de røde ess. Du må vite at hos oss, som ferdes ensomme på de store vidder er syvtallet og trettentallet mystiske og hellige tall, og du husker hva som hendte i syvende og trettende stikk? - Dine to sorte toere drepte de røde ess - det var så tydelig - det var en ordre." Laplainen lukket øynene og drømte lykkelig.

Da Harper hørte denne del av beretningen, kom der noe blankt i øynene hans. "Med en slik til kjærlighet til fedrelandet og en slik vilje til å ofre alt",sa han, "kan nok toerne vinne over essene."